Beskrivelse
Høsten 1872 ble 124 mennesker sperret inne av is nord på Spitsbergen. Situasjonen var kritisk fordi det ikke fantes tilstrekkelig mat til alle. Noen måtte vekk, og 17 fangstmenn sa seg villige til å ro fra Velkomstpynten til Svenskhuset i Isfjorden for å overvintre der. De nådde Svenskhuset etter sju dager og over 500 kilometer, og alt lå til rette for en ufarlig og udramatisk overvintring. Etter noen få måneder ble alle funnet døde.
Fra 1873 og til i dag har man trodd at de 17 fangstmennene døde av skjørbuk. Etter et omfattende og årelangt forskningsarbeid, konkluderer forfatterne av boken entydig med at dette er feil. Her fortelles den sanne historien om hva som egentlig skjedde.
Artikkel fra NRK Troms og Finnmark (PDF).
Bokomtale i Nye Troms (jpg).
Les omtale på nettsidene til “Den norske legeforeningen”.
Fra kujoner til helter ? grundig dokumentert drama fra Svalbard.
Boka handler om 17 norske fangstmenn som omkom på uforklarlig vis på Svalbard i 1873.
Jeg har ganske mange hyllemeter med litteratur om polare strøk, men fant en liten gullgruve av nye opplysninger i denne boka. […] Uten videre har man gått ut fra at det var skjørbuk de 17 døde av, og årsaken til skjørbuk mente man var latskap […] Dette ettermælet har familiene til de 17 levd med, inntil Kjær og Aasebø forandret historien med sine undersøkelser på Kapp Thordsen i 2007 og de følgende par år. […]
Vi får innblikk i dagbøker og rapporter fra lete-ekspedisjoner, og avisskriveriet etterpå. Og ikke minst: Et stort kildemateriale og litteraturliste for den som vil lese videre.
Språket er levende, uten hverken historiske eller medisinske snirkler, og griper øyeblikkelig tak i den som leser. Kapitlene er fint bygd opp med en dramatisk nerve for det som skjedde for 140 år siden. Det er et rikt billedmateriale, med både historiske foto, og bilder fra arbeidet som Kjær og Aasebø gjorde da de endelig fikk lov til å avdekke dobbeltgraven og ta sine prøver. Boken er tilegnet de 17 som omkom i Svenskhuset vinteren og våren 1873.
Helgelands Blad, 7.1.2013, Bjørn Økern
