Norges første kvinnelige polarforsker, botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen (1873–1943), var en begavet formidler av den arktiske naturen, en entusiastisk plantefotograf og en tidlig stemme i kampen for bevaring av naturmangfoldet på Svalbard. Før hun i 1907 og 1908 gjorde feltarbeid på øygruppa, hadde ingen norsk botaniker gjort omfattende studier av den arktiske vegetasjonen.
Bokas første del plasserer Hanna Resvoll-Holmsen og det polare forfatterskapet hennes i en kjønns- og vitenskapshistorisk sammenheng. Hun var en arktisk pioner, men også en av svært få kvinner som studerte naturvitenskap og ble forskere tidlig på 1900-tallet. Med polare erfaringer i ryggen spilte hun en viktig rolle i arbeidet for å innlemme svalbardøyene i Kongeriket Norge. Som aktiv miljøverner argumenterte hun både for at den arktiske vegetasjonen må fredes, og for at menneskene kan vinne på å lære av de små polarplantenes tilpasning til omgivelsene.
Bokas andre del omfatter Hanna Resvoll-Holmsens egne skildringer av friluftsliv og plantestudier på Spitsbergen i 1908 og Varangerhalvøya i Finnmark i 1909, i tillegg til en serie populærvitenskapelige artikler om polart planteliv utgitt i perioden 1909–1931. Framstillingene hennes av arktiske opplevelser er reiselitteratur av høy klasse, mens de botaniske artiklene levendegjør polarplantene som eksempler på en kjempende natur.
